Kitty Pia's side… – Her tenker jeg mine tanker og sier ting høyt. Det er spennende det!..

desember 31st, 2009

De beste ønsker for 2010, til alle hver i sær!

av Kitty Pia   Lagret under: glad, glamour, ønsker     Stikkord:     

Nå er det nyttårsaften.. Eller snart da.

Danskene har et fascinerende ord for denne dagen, eller kvelden:

Gammelårskvelden.

Det er jo mer presist. Nyttårsaften er jo natt til 2. januar egentlig…

Men så er jeg littegranne pirkete av meg, jeg da.  … ;)

De beste ønsker for det nye året til alle mine medbloggere!! – Ingen nevnt (spesielt), ingen glemt :)

Stoor Gammelårskveld-klem fra Kitty :)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

desember 23rd, 2009

Det gode… Julen!

av Kitty Pia   Lagret under: belønning, familiemedlem, glad, lykkelig, snill, ønsker     Stikkord:     

Det er Jul nå.

Den tiden på året som jeg liker best, og som gir det beste bildet av barndommen min. Av det som langt på vei er mine verdier og lykke i livet.

Det er mamma som har laget Jul. Alltid.

Og alltid på samme måten. Trygt og kjent. Godt.

Til vanlig var det masse som krevde mye av meg som barn. En krevende far og en følelse av at jeg ikke strakk til, verken som klassekamerat, person eller som datter. Som datter for min far var jeg ikke god nok. Jeg var ikke en gutt.

Det var lite jeg kunne gjøre med det og det tok ikke mange årene før jeg ga blaffen i å ønske meg hans anerkjennelse, og heller brukte kreftene på mine omgivelser ellers. Det var ikke noe som var verdt all den kjeftingen og misnøyen. Han fikk greie seg selv, og da han omsider flyttet ut og mamma erklærte at vi kunne bestemme selv hva vil ville i den forbindelsen, forsvant han ut av min verden. Uten en lyd.  Av og til kan jeg kjenne på et savn. Et savn etter en som ser på meg som sin øynestein. Pia si. Uten at jeg må prestere noe eller være noe særlig. Som pappaen til en venninne av meg. Skjer det noe i livet hennes er han på pletten. Mannen er langt oppi 70 -årene, men det er ingeting som stopper ham fra å trå til om hans kjære datter trenger ham. Da kan jeg kjenne at jeg savner å bli elsket for min egens skyld av en far.

Men bare et øyblikk.

For jeg har en mamma som har gitt meg alt her i livet.

Selvtillit. Stolthet over evnene mine, og en vissthet om at jeg har noe å gi som person, som kvinne og i et felleskap med andre enten på arbeidsplassen eller på fest. Eller som velger og borger. Og hun viser det hver dag. Hun lar det ikke gå lange stunden før hun er på tråden, eller dukker opp. Hun lar meg feile og hjelper til med å plukke opp bitene de gangene det virkelig har skåret seg. Og det har vært noen tårer. Men det har vært mest smil og latter og varme. Det har vært mest omsorg og vennlighet. Forståelse og intimitet på mine vilkår. Først nå når jeg voksen, kan jeg se hvor lite hun fikk igjen for det da jeg var yngre. Hvor mye av hennes liv som ikke fikk komme til uttrykk. Kanskje er det derfor jeg ikke ønsker meg barn selv? Fordi jeg ser hva man må gi opp.-  Frykten for at jeg skal måtte gi like mye til mine barn som hun har gjort overfor meg, og ikke makte det! – og ganske sikkert har gitt opp for min søster, selv om det er noe jeg ikke kan eller skal si noe om. Og har jeg noen garanti for noe som helst etter å ha gitt så mye?

Føler hun at hun har fått igjen noe? Nok?

Hun står på og tenker på meg. Gleder seg på mine vegne når jeg lykkes med noe, eller gjør det bra i jobb eller sosialt; og gruer i kor med meg når jeg bare må gjøre noe som er ubehagelig, eller det ikke går som det skal.

Og hun lager fest. Steller til mat, atmosfære, samvær og festligheter. Og særlig i Julen.

Julen var skjermet. Ingen krav eller kjefting. Jeg slapp å måtte forholde meg til en far som ikke viste når nok var nok, og ting måtte få være som de var. Til min store skrekk oppdaget jeg for noen år siden at jeg hadde flere av hans trekk. Tilbakeholden på følelser, men kjapp i replikken. Grundig forberedt, men ikke klar for noe.

Det endret seg da jeg fant ut at jeg ikke ville kreve slik som han gjør. Spesielt ikke uten å gi noe selv.

Det kostet. Men det har betalt seg også. Jeg er langt mer tilfreds med meg selv, og med omgivelsene nå enn noen gang tidligere. Og det til tross for at noe av det såreste i mitt liv har skjedd i den samme perioden. Jeg forelsket meg for første gang som voksen kvinne. Og det var ikke håp om at han kunne bli min.  Eller at han i realiteten hadde noe ønske om det. Han synes det var kjekt å få, men det var også det. Han holdt meg igjen, innen rekkevidde, og tok alt som var. Men nektet å åpne for meg. Men nå vet jeg at jeg har vilje og evne til å gi og oppleve. Jeg har venner som er glad i meg, og som jeg setter overmåtelig pris på. Og det kan jeg takke min oppdragelse for. Til tross for at det var jernhard disiplin og straff til tider, var alltid mamma der som siste skanse, og det ga trygghet for det var grenser for hvor til helvete ting kunne gå.

 

Og Julen var hennes varmeste, beste uttrykk for den kjærlighet hun har for barna sine. Og for sine omgivelser. Det er det fremdeles.

I dag er det Lille julaften.

Jeg skal på jobb i morgen, og det er den eneste grunnen til at jeg ikke sitter hjemme i pysjen og drikker rødvinsgløgg, og underholder mamma- og andre som gidder å lytte – med med mitt syn på verden, og hvordan den bør organiseres.

Hun er uten tvil i gang med det som uten tvil blir en julaften helt etter plan og mønster. Girlander om gelenderet fra øverstua. Treet i hjørnet ved vinduet. Kurv med kongler, nøtter, glitter og lys på skjenken. Fiken og twist i en skål på rundboret i stua. Duften av stearinlys og ribbe, medisterkake og karve. Rødvin etter selvbetjeningsprinsippet; korrekt nok etter at jeg ble 18 år. Sjokoladeboller og mandler. Og naturligvis Sølvguttene. Alt slik det har vært hvert år. Noe som blir til av seg selv, liksom. Alt arbeidet skjules og hun lar meg – oss alle – nyte julen langsomt og lenge uten å la oss se hva som ligger bak. Det er noe hun gir.

Noe som gir overskudd og glede til å takle mørketid, arbeidsledighet, kjærlighetssorg, stress på jobben eller hva det skulle være.

Og alt dette for å se at gleden i øynen våre. Klemmen etter middag. De 15 minuttene sammen når vi stabler i oppvaskmaskinen. Samtalen over maten. Den årlige opphetede diskusjonen over riskrem, krumkaker og multekrem. Kaffe som nedkjøling. Pussig nok.

Jeg har julen som er min favorittid. Den er et plaster på såret for alt som ikke gikk bra i året som gikk og det gir overskudd og motivasjon til å bryte seg på de krav som det nye året etter hvert vil stille. Og lyst til å skape opplevelser og glede i de neste 365 dagene.

Alt dette skaper mamman min.

Alt med Julen har vært det som gjorde vonde ting letter å bære og gode ting – heldigvis i flertall – enda bedre.

Bedre Julegave en denne erkjennelsen kan man vel neppe få.

God jul til dere alle sammen.. !

K.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

desember 13th, 2009

Uunværlige Askepott, Skjønne Ebenezer og Nydelige Timmy..

av Kitty Pia   Lagret under: alt, belønning, drømmer, finurlig     Stikkord:     

Det er som kjent ikke jul før man har sett Aksepott. (..)

Det er noe helt spesielt å høre stemmen til Knut Risan, der han er flere personer nærmest samtidig. Og han greier det med stil, også.. Ved et par anledninger, med noen års mellomrom, ønsket jeg å det skulle legges stemmer på filmen. Men den tanken har jeg slått fra meg. Ingenting skal forandres. Fortellerstemme, antrekk; type pysj, og absolutt tysnad fra klokken 11:00, 241209 til litt lenger frem i tid samme dag.. “Hysj, det er Askepott på TV..!”

..Og så er det den innerst inne søte, omtenksomme -men fryktsomme – Ebeneezer. Mr Scrooge. – Han er så kynisk, redd, kald og følelsesmessig hemmet at det nesten ikke er håp igjen for ham.. men så skjer det fine ting. Han ser seg selv i andre. Han vet det en rekke heldige tilfeldigheter som gjør at han har det så bra som han har det.. og greier å omsette medlidenheten han føler for seg selv innenfor de synene han får,  til omsorg for andre. Han blir søt og vennlig og skjønner at penger i seg selv ikke gir noen et godt liv; de er nøkkelen til mange, mange ting, men man blir ikke lykkelig av å ha en samling penger. Bare når man kan utrette noe med, og for, andre med de resursene man har til rådighet, blir det schwung over sakene. Og jammen løsner det ikke så det rekker for min kjære Ebenezer.. ! Han er direkte vakker i sin oppriktighet og iver når han blir lykkelig på vegne av andre, og fordi andre vil ham vel også.

Timmy. ..Han synger så det lille gresshoppehjertet hans nærmest brister. Helt siden jeg var liten har jeg trodd på at man kan ønske seg noe i disse stille, evigvarende øyeblikkene i Julen. Er man søt og snill mot andre og ikke ønsker noen noe vondt, vil man før eller senere få det man ønsker seg om man har øynene festet på Lykkestjernen sin.. Det gir en følelse av at ting skal blir bra.  At det kommer til å ordne seg.  Det er vel litt naivt, men det gir ro i sjelen og om det ikke skjer det helt store, så har man hatt et øyeblikk av glede og barnlig forventning og har noe å stå i mot med når hverdagen melder seg ..

Det er på denne måten jeg er troende.

Det føles godt.

K.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

desember 12th, 2009

“Rykk tilbake til start..”

av Kitty Pia   Lagret under: drømmer, dumskap, empati, jobbe, lykkelig, lære     Stikkord:     

Det gikk ikke det, gitt.

Jeg begynte på jobben med interesse og lyst til å lære, og jeg kan nå 3 nye dataprogram .. Jeg hilste blidt på alle, og så dem i øynene og spurte om hva de drev med og hvor lenge de hadde vært her og i det hele tatt viste jeg interesse ….Jeg smilte og var høflig.

Men hva hjelper det når man i en hel uke kommer på jobb uten at èn av de du jobber med i 7 timer av de 7 1/2 pr dag, sier hei og slett ikke god middag..Hvorfor føler noen at det er greit å la noen sitte uten å bli snakket til i kaffepausene fordi de bare er sekretær, og ikke har noen med de andre yrkesgruppen å gjøre? – Om jeg i det hele tatt var velkommen borte i Pausekroken? .. Ingen svarte hvis jeg sa noe.

De snakket bare til meg når det var nødvendig.

Ellers var jeg på egen hånd.

Jeg liker å arbeide. Være nyttig. Men effektivitet førte til at jeg satt uten noe å gjøre i lange tider hver dag.

Er det sånn på andre arbeidsplasser? Neppe.

Jeg har vært vikar i over 15 år. Og jobbet med mange hundre forskjellige folk, og hadde til inntil en uke siden til gode å være med på noe  som dette.

Det var en tabbe å ta i mot jobben.

Men gammelsjefen vil ha meg tilbake og på mandag er jeg tilbake blandt mine søte, høflige kolleger som synes jeg har noe å bidra med.

Også sosialt.

Om noen uker innser jeg vel at jeg har lært noe av dette også. Og så får vi se om det er jobb til meg i 2010.. Det kan skje mye fint i Jula.

K.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

desember 2nd, 2009

Jeg er ikke perfekt…

av Kitty Pia   Lagret under: applaus, begavet, drømmer, empati, enkelt., venner     Stikkord:     

..men hva gjør vel det?

Det er det svært få andre som er også.

Så da er det greit at alle ikke liker meg. At jeg ikke oppfattes som 100% elskelig av alle.

Målet på hva jeg er finner jeg i mine venner. At de er mine venner.

Med de vennene jeg har, vet jeg at jeg har kvaliteter så vel som feil. Feilene har jeg motivasjon til å gjøre noe med,  og har rettesnorer å forholde meg til, – og kvalitetene blir forsterket av at noen ser dem og anerkjenner dem.

Jeg er ikke knapp, eller gjerring.  Jeg kan være litt intens i mine meninger og ønsket om formidle dem, men jeg er ikke krevende eller manipulerende.  Jeg har respekt for at andre er seg selv.  Jeg kan mase om hva andre mener, men jeg er selvstendig i mine handlinger og tanker.

Jeg er snill og fleksiblel og er blitt langt mer tilgivende.

jeg har temperament, men det mildnes av at jeg har evne til innsikt. Innsikten kan lede til at jeg forstår, og  føler litt sterkt av og til; og temperamentet løper av med meg. Men det er sjelden.

Jeg evner å be om unnskylding.

Men jeg evner også å ikke bare være snill pike og vente på tur. Noen ganger er det greit å si i fra om hva man vil. Om man også lar andre ha sine feil -og la de stri med dem på sitt vis. – Og heller prøve så godt jeg kan å holde oppmerksomheten rettet mot de gode sidene deres.

Vennene mine er det beste jeg har.

K.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00