Kitty Pia's side… – Her tenker jeg mine tanker og sier ting høyt. Det er spennende det!..

mars 31st, 2009

Min yndlingshistorie!..

av Kitty Pia   Lagret under: belønning, drømmer, empati, glad, menneskelighet          

Har du noen gang lest noe som har gjort uutslettelig inntrykk? Noe som sitter igjen i deg, sånn at du bruker det som referanse enten direkte eller som bakteppe for tenkning om valg, andre personer og også deg selv?

“Brødrene Løvehjerte”.

Det høres barnslig, ja kanskje banalt ut, men det er den boken jeg synes er mest fantastisk i hele verden. Jeg har lest mye. Hundrevis av bøker. Mange rare bøker. Og en hel del dårlige også ( Ikke få  meg til å starte på hvor oppskrytt Dan Brown er..!)

Men hva med disse brødrene?..

Det som gjør med så fascinert er at Lindgren ikke lar seg skremme av at det er barn hun skriver om og for. Hun griper tak i deg og nærmest “tvangs-lærer” deg å forhold deg til storpolitikk, ondskap og undertrykking, vilje, mot og kjærlighet. Og hun legger ikke fingrene i mellom når det gjelder døden, svik og redselsfulle forhold mennesker kan underlegges. Likevel er det en historie som får meg til å se at mennesket ikke er så ille som ryktet skal ha det til. Vi er feige innimellom. Og feighet er noe Lindgren gjennom brødrene lærer oss er av det onde.

“Om du ikke i det minste èn gang gjør noe du er redd for å gjøre, er du ikke et menneske, men bare en liten lort.”

Det å være redd er ikke feil, det er bare når det kommer i veien fra å opplate sin røst eller gjøre noe – om enn i det små – det er å annse om et nederlag. Som et svik. Man plikter å orientere seg om  verden, å se ting for hva de er, ikke la seg lure av store ord, og det som bare er tant og fjas. Se opp for “pyntemennesker”; De som sier og gjør ting etter boken, men som aldri er førstemann ute når det trengs!

Vil vi  – jeg? – gjøre det jeg har mulighet for når og om om det kreves av meg? Ikke nødvendigvis ofre livet for noen, det skal givetvis noe til å makte med den tanken, men noe? – Noe som helst?

Når Johnatan hopper ut av vinduet med sin bror på ryggen for redde ham ut av det brennende huset? Hva tenkte jeg da det var Johnatan som døde? At feil bror døde? At han syke heller skulle dødd?

Faktisk ikke.  Jeg lot meg imponere over en slik uselvsik handling. Ikke det at jeg hadde noen tanke om uselviskhet pr ordbok i en alder av 9 år, da en vikarlærer ved Kolstad skole leste denne nydelige historien for oss i formingstimene mens vi sydde og heklet, og jeg vet ikke hva.. Jeg tror ikke jeg heklet en maske for å være ærlig!

..Jeg lot med rive med av at Johnatan kunne være så glad i broen sin at han ikke satte seg selv først. At han bare gjorde ting. At han var modig selv om han egentlig visste at det han gjorde var farlig for ham selv. Han lot være å tenke på at han var redd, og tok tak i situasjonen slik bare han hadde mulighet til.

Liv etter at man er død?

En besnærende tanke for en ateist som meg. Jeg vil jo helst tro at det er et Nagiyala. Et sted hvor man har en Riddergård.  En bekk å vasse i, og en gammel dame nede i dalen som kan være “reservebestemor”.

Men dette er jo et Paradis og i ethvert paradis er det en slange.. ( Et utfortjent dårlig rykte slangen har fått) I dette tilfellet en tyrann ved navn Tengil som bor i Karmanyaka. Et goldt fjelland hvor absolutt ingenting gror,og det fins fæle menneskeetende monstre der.. Tengil utbytter derfor landene rundt seg. Og han holder folk som fanger for deres meningers skyld i et grusomt Fjellfengsel i sitt eget forhatte land, og han har bygd en mur rund landsbyen i Klunger(rose)dalen. Og alle er i realiten fanger! Selv om de later som at de er glade for hans styre.. Storpolitikk.

Her må brødrene trå til, og her får Kavring mulighet til å gjøre gjengjeld for sin brors offer da de levde på jorden..

De vokser og lever. De utvikler seg og de tar valg. De gjøre tabber og de retter dem opp, og ting blir sakte bedre.

Og for sitt mot, sin gode vilje og sin kjærlighet til hverandre og sin verden og de menneskene som befolker den, får de nok en sjanse.. I Nangilima. Og her lar Lindgren historien slutte. Med at brødrene ser et tindrende lys i enden av det store spranget..

Tror jeg på noe så er det Nangiyala. At det gode i oss belønnes, og at man ikke i all evighet kan gjemme seg bak tanken og frasen om at ” de andre får ta det, jeg har ikke noe å bidra med. .. Og jeg vet ikke om jeg orker heller.”

Jeg leser “Brødrene Løvehjerte” en gang hvert år. Jeg er overbevist om at det gjør noe med meg. At jeg tør i større grad se hva jeg kan utrette, i stedet for å være så redd for mine begrensninger.

En rose til vikarlæreren på Kolstad skole B-klassen, 4 kl, året 1979/1980.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mars 29th, 2009

Iran – 30 år med undertrykking 1 april 2009.

av Kitty Pia   Lagret under: Ukategorisert     Stikkord:,      

Det er en særs lite hyggelig nasjonaldag som feires 1 april i år.

30 år med fanatisme, Sharia og andre like lite tiltalende praksiser. Det er kanskje på tide å gi seg nå?

Nær innpå 60% av landes befolkning er under 40 år. Dvs at de fleste egentlig ikke har noe forhold til den Islamske Revolusjon.  Annet enn at livene deres blir sløst bort på religiøs moralisme, politisk ufrihet og sosial undertrykking.

Hver gang jeg ser Ahmadinejad eller Kahmenei på TV, eller bilder, kjenner jeg at jeg blir kald.

Iran.

Helvete er et sted på jorden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mars 23rd, 2009

Max Manus

av Kitty Pia   Lagret under: hurra     Stikkord:,      

I går var jeg på kino. Med mamma. Hun har ikke vært på kino siden det vanlig å skrive ut sjekker i butikken. Med fjærpenn. Neida, hun er ikke så gammel, jeg bare mobber henne litt.

Hun likte også filmen. Men hadde sterke meninger om en og annen spesialeffekt (?! Way to go, Mamman sin!) og hun lurte på hvorfor de hadde så lyse årer i kanoene sine når det skulle skjule seg da de skulle plasserer sprengladinger på skipssidene.. Eller var bare jeg og hun som syntes de lyste opp i mørket som nødbluss?

Og det å gå gjennom skogen mot Sverige i 1944 og skravle høyt?!

Men poenget med filmen gikk oss altså ikke forbi. På ingen måte!

Det tok på det Max Manus var gjennom før og under krigen og det preget hele livet hans. Alkoholismen var nevnt.

Noen satte endog livet til.

En skal være glad for at det fantes slike mennesker som torde markere seg. En trenger ikke like alt som blir gjort og sagt i krig (og kjærlighet), men jeg er glad for et noen er villige til å gjøre jobben. Veldig glad.

Jeg håper jeg kan være like modig om det skulle kreves av meg en dag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mars 23rd, 2009

Mange rare “dyr” i Arken..

av Kitty Pia   Lagret under: Ukategorisert     Stikkord:, , ,      

Nå har det skjedd igjen.

En mann har drept 3 personer. 4 om man regner med det 5. mdr gamle fosteret som også døde da kvinnen ble myrdet. …For det er det dette dreier seg om. Mord.

Hvorfor er det slik at noen kan unnskylde seg med at de er ustabile, før under og etter slike forferdelige handliger?  Er det ikke slik at man skal ta seg ekstra i vare når man føler at verden holder på å glippe?

Alle har vi vært veldig sinte eller lei oss. Men vi har da andre måter å reagere på enne å drepe. Om det blir for ille tar i kontakt med noen som kan lytte eller også hjelpe på andre måter. Vi fjerner oss i det miste fra det som skaper disse emosjonene. Vi tar ansvar for egne følelser og mulige handlinger.

Men nå er han så syk at han ikke kan avhørers. Han skal tas vare på. Han skal skjermes.

Hva med de to barna som den myrdete mannen etterlater seg? Hva med foreldre og svigerforeldre? Familie og venner forøvrig? Skal de bare måtte forholde seg til ting som de er, mens han blir stelt med  til han er frisk nok til å bli stilt til ansvar… Om han noen gang blir det..?

Det er mange rare skapeninger i Arken. 

Skal det være sånn at noen får være mer som et dyr i og med sin manglende impulskontroll,  på bekostning av andre mennesker?

Og hvordan kan det ha seg at han i det hele tatt har gått løs?!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mars 6th, 2009

Rådyr og andre Skjønninger..

av Kitty Pia   Lagret under: Skjønning, pels, skjønninger.          

Jeg har rådyr i hagen, jeg! :)

…Og de bærer artsnavnet sitt med rette; de er rådyr(e) i drift! De får potet, gulrot og kål og det koster noen kroner når de eter seg gjennom 3×5 kg potet og 4-5 kg gulrot på litt over 2 uker. Og da har de egentlig bare fått middag og kveldsmat. Det er av og til kål og 3dagersbrød til frokost, men det er ikke så populært. Jeg har lært dyrene å kjenne igjen “matlyden”; Det er lyden av potetbiter og gulrot som ristes sammen i en stor kum. Jeg skjærer jo naturligvis opp grønnsakene til dem. De sliter for føden nok som det er, så jeg kan like gjerne servere på ordentlig vis. Gjester skal være velkomne, og det skal være noe å bite i, må vite!

De er blitt ganske tamme, eller rettere sagt mindre ville.. De står nedi skråningen nå når jeg “legger ut påfyll” når det er lite. De snur og kommer opp igjen når de høre matlyden.  De er så “nudelige” at jeg kunne tenkte meg på gi dem en klem eller en nuss på snuta, men det er vel ikke slik rådyr driver med…

Jeg har andre skjønninger i nærheten også. En svær, feit katt som er hvit og sort og som alltid vil at jeg skal lukke den inn der den bor når jeg kommer gående til og fra parkeringsplassen. Den skjønner jo ikke at det ikke er noe mennekser gjør; lukker opp fremmede dører, for å si det slik. Og det er en del voffe-loffer også! Store og små. Hvite og sorte. Og i alle fasonger ellers. En særskilt er jeg svak for. Han har et søtt, bustete lite fjes med store mørke øyne og strie barter. Spisse ører og en nett, lubben liten kropp. Og en liten haletutt. Han vil alltid hilse og er så snill! Må kose hver gang jeg får sjansen.. Kanskje jeg får trent opp rådyrene til en gang uti april?!.. De liker vel å bli klødd bak hornene? Ikke?…

I dag har jeg vært opp tidlig to ganger. Randi ville ha mat i 02-tiden. Det er jente-rådyret mitt. Randi Rådyr. (Egil Elg, Eirin Ekorn; Skjønner?) Hun stoå å stampet og lette opp avglemte potetbiter. Syntes til slutt så synd på henne at jeg til slutt sto opp og skar opp noen poteter og sånn til henne. Og brød. Det gikk ned ganske raskt. Hun gomlet så høyt at jeg hørte henne tygge!

..Og så var jeg opp igjen 05:15 for å kjøre min kjære mor til stasjonen. Det er rådyrt(!) å parkere der så hun ønsker seg skyss. Og det er jo en grei sak, det :)

Nå er jeg hos min søster. Hun skal bli med meg hjem i dag på middag. Jeg har blitt mye flinkere til å lage mat. Det er ikke så vanskelig som en skullle tro. Bare en øver seg litt innimellom så blir alt så meget bedre..

Ellers går dagene med til å søke jobb fortsatt. Det er enda ikke noen som har skjønt at jeg er en bra person å ha på laget, men det ordner seg vel nok snart. Selv om jeg er lei av å vente.

Da er det jammen bra at sola er her, og at det er varme i den og det går an å henge vekk den største og mest vamsete vinterjakken! :)

Det blir vår i år også.

Det er Randi og Reidar glade for også! ;)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00