Kitty Pia's side… – Her tenker jeg mine tanker og sier ting høyt. Det er spennende det!..

mars 26th, 2008

… Han er den du ikke bør ønske deg.

av    Lagret under: alt, elsker, ingenting     Stikkord:     

Det kan av og til ta litt tid å finne ut hva man vil her i livet.

Bli arkitekt? Neppe!  Lærer? Være sekretær?

Skal jeg gå rundt å være snill for snillhetens skyld?…

.. Eller skal jeg la den bety noe for de som fortjener at jeg er litt fleksibel og har vilje til å sette akkurat disse menneskene foran meg og mitt?

Har hatt en mann i livet mitt som jeg nå skjønner ikke har noe der å gjøre. I livet mitt, mener jeg. En som ikke kan forholde seg til gjensidighet, eller skjønner at enten så er man en del av noens liv eller så er man det ikke. Uansett i hvor liten eller stor grad dette skal være tilfelle. Skal man "bruke" noen - bare ha det moro - skal det være moro for begge. Minstekrav.

…En elsker.

En som dukker opp bare når han har tid. En som ikke vil forholde seg til at man får bare i den grad man gir.

En som nærmest tvinger meg til å legge om livet mitt for at han skal få beholde sitt slik det alltid har vært. Ellers er han ikke der overhodet.

"Det skal jo passe for begge, ikke sant?" Joda. Rimelig innvending. Men det ender med at han har fått viljen hver gang, fordi det er så sjelden det passer.. for ham; Innimellom familiemiddager, fotballtrening, jobb og forretningsreiser. Og sier jeg nei fordi det faktiskt ikke passer for min del eller bare for å markere at han ikke kan bruke meg så til de grader… Da blir det jo ingen middag, ingen kyss, ingen flørt.

Hva er det med enkelte menn? De får beskjed om at det eneste som kreves er litt oppmerksomhet, en og annen middag og noen timer i hans selskap med noenlunde mellomrom. Ellers kan han leve sitt liv som han vil.

Men det skal ikke kreves noe av dem.

Enkelte menn skal bare ha to ting:

Alt og Ingenting.

Ikke av denne jenta, nei!

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mars 24th, 2008

..Påske, Inspektør Foyle og andre gode ting.

av    Lagret under: foyle, marsipan, påske          

Jeg er av den typen som liker at ting er litt forseggjorte, jeg…

-At det er "tusenmillioner" på marispanegget mitt, at krimen som jeg skal se på kvelden er skummel uten å være en vadetur i blod og gørr.. Det er her inspektør Foyle kommer inn i bildet. Hans høyreiste, velkledde, smarte og meget pene assistent er heller ikke noe minus akkurat…. -At sola varmer akkurat passe mot øret og skuldrene mine når jeg går tur om formiddagen før jeg lager meg lang lunsj og kanskje også inviterer en venninne på te og noe godt.. ..Laksesandwich kanskje?

Jeg liker å lese på sofaen under det varmeste pleddet mitt.

…-At noen bare kommer på besøk helt av seg selv og nyter kaffe og solboller sammen med meg. Og som ikke tenker på at middagen bare er er en liten time  unna..

Jeg liker å se frem til å være med Søstra. En dag blir alltid 1000% bedre etter å ha snakket med henne. Hun har alltid en eller annen kommentar på noe som viser seg å passe til mitt humør.. Hun er kjempemessig. Godt laget, kan man si. … Det burde jeg egentlig ha gratulert mamma med.

 Nå er påsken over for denne gang, men det kommer en ny sjanse til neste år.

Men solen, vennene mine, søstra og litt marsipan her jeg heldigvis tilgang på hele året!

Jeg er heldig!!!

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mars 4th, 2008

..Du må ikke ta kritikk personlig!!

av    Lagret under: jobbe, kritikk, mappe, personlig          

Hvem var det som fant opp denne stupide frasen?!

Hvordan skal man ellers forholde seg til kritikk? Se rundt seg og se om hun snakker til en annen?!

Er det bare jeg som er sånn at jeg blir lei meg når jeg har gjort en feil på jobben og føler at det var som faen at det ikke var bra nok? At man om ikke annet kunne få rette opp i feilen stille og rolig.. Hvorfor føles det som om mine feil er så mye fælere enn andres til tider?.Tenker på sånt en stund etterpå. Dette mener jeg med å ta kritikk personlig.

Det verste er at man opplever at man får kritikk som er basert på at oppgaven skal ha vært utført i ro og mak og med null forstyrrelser – det er ikke tilfelle i et kontrofellesskap med 20 personer. Alle vil noe hele tiden og det er helt greit, – Det er jobben min å ta unna henvendelser og hjelpe med kopiering, skaning og arkivering, og jeg hjeper til med et smil! - men da må terskelen for tidsbruk og evnt. feil være deretter.

I en periode nå har det ikke vært slik.

Men der virker som om alle andre makter å ta beskjeden og prøve igjen uten å kjenne det minste på følelsen av å være en dust for å ha gjort noe som -i følge kritikeren – tilsynelatende var en feil som burde ha vært svært så unngåelig.

Men å kalle X en idiot seg i mellom på pauserommet?

Å snakke nedsettende om kollegaer?

Det passerer.

Men Nåde deg om du feilarkiver en sak eller mappe!

…Men du må for all del ikke ta det personlig.

Rævva dag.

Som regel er jeg mer voksen enn dette, men jeg mener dette har noe for  seg…

Eller?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00