Kitty Pia's side… – Her tenker jeg mine tanker og sier ting høyt. Det er spennende det!..

januar 30th, 2007

Kattepus-venn.

av    Lagret under: dyrlege, familiemedlem, kattepus-venn, påsan          

Det er faktisk mulig å bli så glad i en katt at man betrakter den som et familemedlem.

Jeg har vært å så heldig å ha to stykker, en stripete grå med gylne spetter, og en skogkatt som hadde sorte og hvite tegninger. Den stripete, -Liten- ble 18 år før han viste tegn på at det var på tide å belage seg på at han ikke kom til å leve evig.. Han var selvfølgelig verdens beste katt og hadde en personlighet som ingen annen. Han kom til meg en dag på høsten da jeg var omtrent 16 år og døde i fjor, i mars. Han var mett av dage da jeg tok han med meg til dyrlegen. Selv dyrlegen var imponert over katten. Kanskje er det bare noe de sier for å roe ned en eier som gråter og er trist, men det var overhodet ikke noe stress å se hos ham. Vanligvis var det et himla liv for å få ham med noe sted. … Det var det eneste den katten ikke var noe særlig god på; dyrlegebesøk. Det kan en jo skjønne for enten kom man hjem med "bakrus" (bedøvelse) etter sårskader og påfølgende sying, eller så var noe skjært av….

Han og jeg hadde noen øyeblikk alene før dyrlegen satte bedøvelsen. Han søkte inn mot meg og så på meg til han ikke orket å holde øynene åpne lenger. Da dyrlegen satte den siste sprøyten var det over på sekunder.. Jeg hold ham i labben helt til han var vekk.

Han ble kremert og har sin grav ved huset.

For noen få dager siden døde den 2. av mine to barndomsvenner av det pelskledde slaget.

Det var tøft å få beskjed om at han hadde blitt fraktet til dyrlegen akutt pga astma og blødninger i lungene og det var enda vanskeligere å måtte være den som skulle ta avgjørelsen om at det var på tide å si "ha de’" og holde løftet sitt om å holde ham i labben til det var overstått… Men når jeg så ham visste jeg at jeg var for glad i ham til å la ham ha det vondt lenger.. Hvem som holdt hvem i labben, kan vel egentlig diskuteres. Men hadde jeg vist hvor mye han her skulle slite, så hadde jeg vel tenkt med om mht å det å være til stede. Det var grufult å se ham slite mot bedøvelsen for å få puste..Men til slutt slapp han taket og det var lett å se at det ikke var noen sjel i kroppen som lå på behandlingsbordet hos dyrlegen. Også han skal kremeres.

Min dyrebare venn i pels -Påsan -, er borte.

 

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

januar 9th, 2007

Har vi hørt dette vrøvlet før?!

av    Lagret under: abort     Stikkord:,      

http://www.dagbladet.no/weblogg/blog.php/chraamo/post/17019

 

Jeg er helt enig med bloggeren, her foregår det legitimering på høyt plan. Sett en stopper for det!

Nekt å gi tapt for kravet om at den "svake part" skal ta skylden for overfallsvoldtekter.

Det er menn som voldtar. Derfor er det også deres ansvar.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00